[ad_1]
Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein satte lille tegneserienorge på hodet i 2014 med sin debut: «Krüger og Krogh – Brennpunkt Oslo». Ikke bare var historien spennende og tegningene av 1960-tallets Oslo så korrekte at de kunne få eldre demente til å plutselig klarne til, men i tillegg var det hele tegnet i en elegant fransk-belgisk stil som føltes overraskende frisk i denne norske tapningen.
Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein
«Ytterst underholdende, og velkomponert fortelling»
Se alle anmeldelser
Omstendelig prosess
Albumet ble en umiddelbar suksess med over 24 000 i opplag, milliardær og tegneserieentusiast Johan H. Andresen shoppet selv en hel pall for å gi det gratis til Oslos skoleelever. Folk gledet seg vilt til andrealbumet, men så ble det stille, helt fram til nå.
Det tar derimot ikke mange blikkene på det nye albumet «Spøkelseståken», før hele ventetida er tilgitt. Dette albumet er minst like visuelt gjennomarbeidet som det første.
Vi er fortsatt i 1964 og reklamene, bilene, husene, ja selv hvilke filmer som vises på kino, er historisk korrekt. Fargeleggingen er også ytterst smakfull og variert slik at koloritten aldri blir kjedelig.
Spennende og godt plott
Historien begynner med en stemningsfull tegning av Telthusbakken i skumring. En guttegjeng skal gjøre et vågestykke på gamle Aker kirkes gravlund, men blir i stedet vettskremt av noen mystiske, kuttekledde skikkelser. Dermed må Jacob Krüger og Otto Krogh i den superhemmelige etterretningstjenesten AFMA (Avsnitt for mellomliggende anliggender) utforske saken.
Plottene i begge de to Krüger og Krogh-albumene er lett overnaturlige, men samtidig forankres de i Oslos historie og sanne hendelser. Dette gir historiene en ekstra spennende dimensjon. I «Spøkelseståken» er det de sagnomsuste gruvene i Akersberget, som er sentrum for dramatikken. Tegneserieskaperne bruker den rike historien om den gamle sølvgruva for alt den er verd. De får en ytterst underholdende, og velkomponert fortelling ut av det.
Humor og visuelle fotnoter
Som seg hør og bør i et album i den fransk-belgiske tradisjonen er det satt av plass til humor og slapstick. Bak sine store, runde neser begynner særlig Krüger å få et privatliv og bli en mer sammensatt karakter. Dette gjør at jeg blir enda mer nysgjerrig på Krogh, vil han få mer plass i neste album?
For det er det som skjer etter endt lesing: trangen etter å få lese et nytt kommer med en gang. Det gode ekstramaterialet lindrer litt på de umiddelbare abstinensene, men det er bare å håpe at alle landets støtteordninger ser verdien av dette prosjektet. Krüger og Krogh fremmer leselyst og historieinteresse samtidig som det er strålende underholdning, hva mer kan man ønske seg?
Source link
