[ad_1]
6
BOK
Biografien om Pushwagner er kanskje årets viktigste kulturhistoriske bokutgivelse.
Publisert:
Han var amfetaminjunkie, nihilist, uteligger og lystløgner. Og han var en av vår tids viktigste norske billedkunstnere. I rollen som Hariton Pushwagner skapte Terje Brofos sitt helt eget univers. Han hadde kunsten som livsform. Det kostet ham alt, men idet han selv mistet taket grep kunsten hans fatt i utallige andre mennesker.
Les: Pushwagners nærmeste venn: Slik var hans siste dager
Petter Mejlænders nye bok om Pushwagner er nesten like grenseoverskridende som kunstneren selv.
Den er over 800 sider lang og kjempet frem gjennom ti år, og jeg er ganske sikker på at vil den bli stående som den ultimate biografien om fenomenet Pushwagner.
Vi følger livet hans bokstavelig talt fra vugge til grav, og i forfatterens gjennomarbeidede og velflytende tekst tas vi med inn i et med liv og en skjebne som sprenger de aller fleste grenser.
Terje Brofos ble født under de harde luftkampene over Oslo i mai 1940, og det skulle ikke akkurat skorte på dunder og brak gjennom det nesten 78 år lange livet hans. På den ene siden er dette historien om et klassisk, «borgerlig» bohemliv, der den unge bråmodne kunstneren reiser ut i verden på eventyr, for så å vende tilbake og gjennom medgang, stadige tilbakeslag og enda mer medgang stake ut sin kunstneriske karrierevei.
les også
Pushwagners datter Elizabeth: – Tøft å se ham da han bodde på gata
Men Mejlænder borer også grundig i Pushwagners familiebakgrunn og barndom, og viser hvordan særlig to forhold skulle få avgjørende betydning. En sparkulykke da han var fire år som ga ham alvorlige hodeskader og som senere i livet skapte utrygghet, tvil og raseri. Kanskje utviklet han også ADHD, ifølge forfatteren.
Da han var tolv år flyttet moren og søsteren hans vekk fra det dysfunksjonelle familielivet, og overlot til unge Terje å ta seg av sin alkoholiserte og etter hvert demente far. Ikke akkurat en harmonisk oppvekst altså, men på dette tidspunktet hadde han oppdaget tegningen og allerede som 18-åring ble han tatt opp på Statens håndverks- og kunstindustriskole.
Nå starer en livskarusell som bare blir villere og villere, preget av rusmisbruk, ekstrem utagering og en frenetisk produktivitet. Det er hjerteskjærende å lese om hvilken høy pris hans nærmeste måtte betale for denne livsreisen, særlig gjelder det hans to døtre.
Bakgrunn: Pushwagners datter: «Pappa Du vil alltid være med meg»
På sitt verste og mest selvdestruktive var Pushwagner så langt nede at han bodde på gata. Men han hadde hele tiden en syltynn tråd til et annet liv, knyttet til aktører i kunst- og utelivsbransjen. Mange vil huske den radmagre og tannløse dansende skikkelsen fra Oslos nattklubber på 1990-tallet.
Helt på tampen av livet opplevde Pushwagner et enormt kunstnerisk og kommersielt gjennombrudd. De store tegningene av ensomme og fremmedgjorte menneskeskikkelser i futuristiske bylandskap tilhører i dag kjernen av nyere norsk kunsthistorie.
Endte han opp som en maskot for kulturborgerskapet?
Ja, kanskje det også. Men som Mejlænders bok så mesterlig viser: For Pushwagner var livet et kunstprosjekt med stadige overstrykninger. Til slutt satt det.
Anmeldt av: Sindre Hovdenakk
Her kan du lese mer om
Source link
