[ad_1]
Stan Lee døde mandag, 95 år gammel. Livsverket hans står igjen som et av de største kunstneriske uttrykkene som er skapt de siste 100 årene. Selv om hans aktive rolle ble mindre med årene, ble Marvel-universet hans stadig større og sterkere. Filmene ble viktigere enn de gamle tegneseriene, men bærer likevel sterkt preg av Stan Lees fantasi, humor og sosiale samvittighet.
«Marveluniverset var moderne eventyr som lærte unge lesere om rett og galt, om rasisme, sosiale skjevheter, rusproblematikk, maktmisbruk, tyranni, en liten samfunnsfagtime som kom i bladhylla hver tirsdag», skrev kollega Reidar Spigseth på Twitter mandag kveld. Stan Lees figurer er superhelter med et menneskelig ansikt. De har ofte kompliserte privatliv, men verdens skjebne på sine skuldre, og superkreftene som en byrde mer enn en velsignelse.
I dag fortoner Stan Lees verden seg som mer aktuell enn selveste Walt Disneys. En ting er at Disney selv sannsynligvis hadde mye mindre med universet sitt å gjøre enn Stan Lee, men Donald Duck og Mikke Mus fortoner seg som langt mindre sentrale figurer i populærkulturen i dag enn Spider-Man, Avengers og Black Panther.
Som ung og lovende tegneserieforfatter skapte Stan Lee The Fantastic Four i 1961, raskt etterfulgt av figurer som Spider-Man, Daredevil, Hulk og Iron Man. Vi skal for ordens skyld nevne at han hadde god hjelp av tegnere som Jack Kirby, Bill Everett og Steve Ditko da han la grunnlaget for sitt livsverk.
Til Norge kom disse bladene først i 1968, i alternerende uker med Edderkoppen, Demonen (Daredevil), De Fantastiske Fire og Koloss (Hulk). Det ble hard konkurranse om ukepengene. Hver uke kom det blader fra det konkurrerende DC (Detective Comics)-universet, med Lynvingen, Supermann, Lynet og Superboy. Fra før var det Donald Duck, og vi leste Tempo (Europas beste tegneserier). Jeg lurer på om det var Donald som måtte vike da en 10-åring fikk enda flere superhelter å velge mellom. Uansett varte det ikke lenge, for Marvel-bladene forsvant i løpet av et år eller to. Fortvilt nok midt i en fortsettelseshistorie i Demonen. Heldigvis begynte Marvel i det nye århundret å gi ut sine samlede verker i en «Essential»-serie med telefonkatalog-dimensjoner, som gjorde det mulig å ta igjen det tapte.
Med det norske opphøret i 1968 forsvant Marvel litt ut av min verden, selv om de kom tilbake i de lokale bladhyllene på 70- tallet, og alltid var til stede for nye generasjoner tegneserielesere. Man ble vel voksen? Tanken på at jeg 50 år etter, nesten dobbel så gammel nå som foreldrene mine var den gangen, sitter i kinosaler og morer meg over de gamle Marvel-heltene er absurd. Men virkelig nok.
Det tok forbausende lang tid å få Marvel på kino. Det skjedde først i 1986 med Donald-parodien «Howard The Duck», som ikke har fått en sentral plass i Marvel-historien. Filmene har spilt inn rundt 150 milliarder kroner på kino siden en omstart av universet, som startet med «Iron Man» i 2008. Dette tallet inkluderer ikke nyere filmer om Spider-Man, der Sony eier rettighetene. De fleste Marvel-filmene er strålende, smarte og omtenksomt laget. De er både fantastisk morsomme, og har gode, sunne budskap om livet og hvordan å leve det.
De som ikke forstår dette kan jo spørre noen som er mindre, men hvis disse filmene dukker opp på en TV-skjerm nær deg er kvelden reddet hvis filmer som «Ant-Man», «Dr. Strange» eller «Thor: Ragnarock» skulle stå på programmet. Og det er jo litt stilig å tenke på at kinosaler over hele verden har vært fylt av folk som følger de siste eventyrene til Thor, Loke, Odin og Heimdall. Jeg tror heller ikke hyra i seg selv er den eneste forklaringen på at skuespillere som Robert Downey Jr, Tom Hiddleston, Benedict Cumberbatch, Scarlett Johansson og Michael Fassbender om og om igjen tar på seg trange og fargerike trikoter for å redde verden.
Jeg er også spesielt svak for «Guardians Of The Galaxy»-filmene, et senere påfunn, der Stan Lee har hatt mindre å gjøre med utviklingen.
Den aller beste filmen i Marvel-historien er likevel «Black Panther» fra 2017, en film som er basert på en figur som debuterte i en tegneserie i 1966. Tilfeldigvis (sannsynligvis) noen måneder før borgerrettighetsgruppa av samme navn ble kjent. Han var verdens første svarte superhelt den gangen. 50 år etter var vi fortsatt ikke kommet lenger enn at «Black Panther» fikk en enorm gjennomslagskraft med sine svarte forbilder, men også med sine sterke kvinneskikkelser. For ikke å snakke om den skremmende aktuelle formidlingen av globalisme, imperialisme og fremmedfrykt.
At en 14 år gammel sønn som er flasket opp med Marvel-universet var imponert var forutsigbart. At hans 13 år gamle søster, som ikke har brydd seg om hva som helst av sånne utskeielser, var mektig imponert sier ekstra mye om gjennomslagskraften. Det merkelige er at det kanskje var far selv som var aller mest beveget, nærmest rystet, etterpå.
Et tilbakevendende høydepunkt i alle Marvel-filmene har vært Stan Lees små gjesteroller, helt ubetydelige for handlingen, men ofte med et lite visdomsord med på veien. Jeg har spesielt sans for TV-serien «Lucky Man» (som har vært vist på NRK i to sesonger), der han sitter i fantasibutikken Forbidden Planet i London og signerer blader. Dette kunne skjedd i virkeligheten!
Det ryktes nå at Stan Lee, med karakteristisk fremtidsrettet visjon, har sørget for å filme «cameo»-opptredener for kommende Marvel-filmer i mange år framover.
Jeg har full forståelse for at mange kommer til å fortsette å tro at Stan Lee og Marvel bare har laget barnslig tidtrøyte i alle disse årene. Selv kommer jeg til å fortsette å påstå at hans livsverk ble et av vår tids viktigste kulturelle uttrykk.
Source link
