Filmanmeldelse «Mordene i Kongo»: Hvite gutter gråter ikke

Marius Holst har laget en visuelt vakker, men altfor lang film som ikke helt klarer å berettige sin egen eksistens. Den styrker inntrykket av Moland og French som to naive opportunister på jakt etter spennende eventyr i Afrika, i en slags forvokst variant av brettspillet «Den forsvunne diamant».

Ine Jansen representer fornuften, som den fiktive UD-karakteren Ane Strøm Olsen. Hun stiller spørsmål med French sin forklaring, men klarer likevel ikke å drille seg inn til hva som faktisk skjedde.

Hvilket blir et sentralt ankepunkt mot historien som sådan:

Den bekrefter det vi allerede tror vi vet. At disse to var fullstendig klar over at de gamblet med ekstremt høye odds og muligheten for enorm avkastning. At de, når det ikke gikk, skylder på alle andre enn seg selv. Og forventer at noen andre skal løse problemet deres. «Norske myndigheter får oss hjem om noen dager».

Filmen prøver å tilføre noe nytt og viktig til denne merkelige og unorske fortellingen. I stedet blir den dvelende med smertefylte ansikter, lange triste øyne og gjentatte uklare romantiseringer. Der den i et forsøk på å holde seg noenlunde nøytral til alle de involvertes fasader, ikke helt klarer å tilføre noe annet enn mer forvirring. Det er ikke en nødvendig fortelling.

Duoen vil være sterke, selvstendige menn. Men når det går galt forventer de at samfunnet de har forlatt og forakter, Norge, skal ordne opp.

«Det er veldig enkelt. Det er bare å betale», som Tjostolv Moland postulerer til advokat Morten Furuholmen (Dennis Storhøi) i fengselet.

Tobias Santelmann gjør Moland visuelt og personlighetsmessig nærmest perfekt. Spesielt i hans personlige reise fra tøff leiesoldat til ravende gal malariasyk.

Aksel Hennie med rød parykk er fremdeles ganske mye Aksel Hennie med rød parykk, der han prøver å balansere French som han som «bare var med», som samtidig har de store filosofiske vyene om menn og mandighet.

Dette er det problematiske, at den overlevende får menneskelige trekk som sårpleiende samaritan i fengselet. Det kan gjerne være sant, men det er ingen som eier sannheten i dette kaoset av løgner, omskrivinger og innpakninger.

«Mordene i Kongo» bekrefter fraværet av anger hos personene som filmen skal fortelle om. Den aksepterer Kongo som rettstat. Selv om den pirker i at systemet er ganske annerledes fra de forholdene vi er vant til.

Det avsluttende bildet der Moland og French lekesikter med usynlige våpen på savannen, bekrefter at filmskaperne ser på dem som to gutter som trodde de bare skulle på eventyr.

Kjøtthue 1 og 2.

Og det visste vi jo allerede.