Filmanmeldelse «The Girl In The Spider’s Web»: Salander som superkvinne

Jepp. Salander er nå halvt Bond og halvt Catwoman, eller Batwoman (hun får seg gudhjelpe en Batmobile halvveis ut i filmen!); en ressursrik heltinne som liksom «stadig havner i trøbbel» – med russerne, med den svenske sikkerhetstjenesten Säpo og med sine egne demoner – og må kjempe seg ut, i tiltagende grad på fysisk vis.

«The Girl In The Spider’s Web» baserer seg på «Det som ikke dreper oss», David Lagercrantz’ «offisielle oppfølger» til Larssons Millenium-trilogi (Larsson døde som kjent i 2004). Plottet manusforfatterne har destillert fra boken, er en pur flyplassthriller av den typen James Bond-filmene pleide å by på da Roger Moore spilte karakteren:

Noen – det vil si programmereren Frans Balder, spilt av komikeren Stephen Merchant – har utviklet et dataprogram som kan knekke alle våpensikkerhetskoder i hele verden samtidig (itteno’ knussel). Om det kommer på avveie? Gjett tre ganger. Om mange kunne tenke seg det, inkludert de russiske kjeltringene som Salanders far (Mikael Persbrandt) var involvert med? Tre ganger til.

Ja, det er ultragenerisk, og forsøkene på å knytte dette plotet til Salanders traumatiske fortid, med dertil hørende psykologi, er utilgivelig såpete. Datahackingen da? Vel – dæven, som de hacker! Undertegnede er like paranoid som hvem som helst. Men det får da være grenser til hvor lett det skal være for Salander og kameraten Plauge (Cameron Britton) å gjøre seg til herrer over overvåkningssamfunnet.

Den eksellente Claire Foy kaster seg inn i rollen, uten å få så mye annet å gjøre enn å kjøre fort på motorsykkel og se konstant forferdet ut. (Vi bør vel nevne at hun får anledning til å «pleie» et dypt kutt i korsryggen med superlim og stiftemaskin også). Filmen får enda mindre mat ut av av-og-på forholdet hennes til journalisten Michael Blomkvist. Han er nå – blekt – spilt av Sverrir Gudnason.

Lakeith Stanfield, som National Security Agency-agenten Edwin Needham, får også lite å henge fingrene i, og de kvinnelige karakterene – vår egen Synnøve Macody Lund som Säpo-sjef og Sylvia Hoeks i en rolle vi for skams skyld ikke kan si så mye om – er kjølige isdronning-klisjeer.

Visuelt er «The Girl In The Spider’s Web» anonym. Stockholm er regnfullt og ødslig, estetikken er resolutt Scandicrime anno 2010. Det mest bemerkelsesverdige med filmen er faktisk menasjeriet av «svengelske» aksenter den har å by på. Salander selv høres islandsk ut. Eller var det russisk?

Ikke så viktig, og det forandrer ikke det triste faktum at «The Girl In The Spider’s Web» er en film som føles utdatert allerede i øyeblikket den blir gitt ut.