[ad_1]
«Hvem eier historien om krigen?» spør Marte Michelet retorisk i Aftenposten 14. november. Dette er en avsporing, men på et mikroplan kan mitt og hennes innlegg, som en gang blir en del av historien om Hjemmefrontens ettermæle, brukes som en case-studie. Alle de godt over hundre henvendelser jeg fikk etter min kronikk, beskrev den som saklig, redelig, nødvendig, konsis, klar, presis og pregnant. Ikke minst sa mange «takk». Michelet kaller den «hissig». Så får leserne avgjøre.
Barna takker meg
Ingen eier «historien». Problemstillingen er like lite interessant som munnhellet om at den er skrevet av seierherrene. Begge deler er først og fremst relevant i land der ensretting og ufrihet rår, en tilstand norske motstandskvinner og -menn risikerte livet for å bekjempe. I et fritt og demokratisk samfunn, som Norge har vært etter krigen, dannes forskningsstatus ut fra en samlet innsats fra et historiefaglig miljø.
Men hver eneste motstandskvinne og -mann eier sin egen historie, og det er deres etterkommere som bruker ordet «takk». Deres mødre og fedre var en del av samlebegrepet Hjemmefronten, og det er disse Michelet beskylder for å ha sviktet jødene.
Ingen dødstrusler for holdningskamp
Det står fast at Michelet hevder motstandsbevegelsen hadde bygget opp «en slagkraftig styrke» i 1942. Milorg som «knapt eksisterte», er ikke med i denne «styrken». Det var denne organisasjon Gunnar Sønsteby var en del av, i tillegg til hans tilhørighet i SOE.
Det som da gjenstår, er en sivil organisasjon som i 1942 utkjempet sine slag i holdningskampen sammen med lærerne, foreldre og kirke. Og hvem slåss de mot? Quislings nazifiseringsforsøk, et prosjekt Terboven og Berlin hadde lite sans for. Her var det aldri trussel om tortur og dødsstraff, det trengtes ingen dekkleiligheter og ingen fluktruter og man kunne skrive protestbrev til NS-myndighetene. Holdningskampen avfødte, fortjent nok, president Roosevelts «Look to Norway».
«Hjemmefronten grep ikke inn»
Etter denne utmattende kampen kommer katastrofehøsten 1942. Det er da Terbovens forordning med dødsstraff for 38 ulike motstandsaktiviteter kommer. Når Michelet tillegger Sivorg «en slagkraftig styrke», ser hun tydeligvis ikke forskjellen på motstand mot Quisling-fremstøt uten Terbovens støtte og den dødelige kraft som lå bak det vi i ettertid kjenner som Holocaust, som har sin opprinnelse i en systematisk forfølgelse av jødene i Tyskland fra 1933 til massemyrderiene begynte sommeren 1941.
«Hjemmefronten grep ikke inn», sier Michelet, og ekkoet kommer fra en kommentator i Aftenposten 9. november: «Selv da det ble klart at jødene i Norge var i livsfare, stilte ikke storsamfunnet opp for å beskytte dem».
Omskrivning med klar agenda
Forestillinger om at samlebegrepet «Hjemmefronten», her unntatt Milorg, skulle kunne «gripe inn» i et okkupert land mot det tyske nazidiktatur, herunder SS, som ønsket å utrydde jødene i Europa, rokker, ganske riktig, «ved etablerte forestillinger». Her er jeg enig med Michelet.
Men dette er ingen «nyansering» av okkupasjonshistorien. Det er en omskrivning med en klar agenda, og prosjektet holder ikke mål hverken faglig eller kildekritisk. Ragnar Ulstein «ble på forhånd varslet om bokutgivelsen» og «fikk boken med bud samme dag som den kom». Da er forfatter og forlag fornøyd, men altså ikke den 98 år gamle krigeren, tidsvitnet, journalisten og historikeren fra Ulstein.
Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
[ad_2]
Source link
