Konsertanmeldelse Bon Iver: «Trøstlandssendingen» – VG

Og nærhet blir det. Det første magiske øyeblikket inntreffer undet «715 – CRΣΣKS» (ikke spør!), som fremføres a capella via vocoder, med en mjuk kaskade av harmonier som resultat.

Duvende «Towers» er nesten like flott, mens den gigantiske tapningen av eposet «Perth», der borgerkrigsmarsj møter postrock, viser hvor små grep som skal til for å skape noe nytt i et etablert uttrykk.

Vernon tar seg ikke alltid bryet med å sette telemarksnedslag etter sine vokale spensthopp. Han prater heller ikke mer enn han må mellom låtene. Det gjør strengt tatt ingenting.

Mer uforståelig – og på grensen til ødeleggende – er den innlagte pausen midtveis i konserten. Et buldrende momentum strupes brått, og det er et betraktelig mer sedat band som returnerer til scenen 20 minutter senere.

Det er vanskelig å hisse seg opp over solide sanger som «Minnesota, WI» og «Skinny Love». Men under førstnevnte blir falsetten for en gangs skyld i løpet av kvelden direkte enerverende, og sistnevnte lider under det store antallet trubadurer som har stjålet dette nakne og «ærlige» lydbildet i løpet av det siste tiåret.

Da er «8 (circle)» – kveldens udiskutable Prince-øyeblikk – og det mesterlig oppbygde fragmentet «22 (OVER S∞∞N)» langt mer minneverdige innslag.

Det låter jo like fordømt gjennomgående flott, dette, om enn langt mer lettfordøyelig enn på plate. Men det hadde vært interessant å høre Bon Iver tøye strikken ytterligere. Det enkle er som kjent ikke alltid det beste.