KrF-lederen måtte gå direkte til medlemmene: – Hareides eneste sjanse

Det er interessante tider i norsk politikk. Knut Arild Hareide har gjort noe sjeldent: Dratt i gang en ekte politisk prosess. Det straffes han for.

Regjeringsmakten er i spill, og aktørene er allerede svette og skvetne. For nå lages det politikk med usikre metoder. Partiapparatene har ikke kontroll. Og det har heller ikke Hareide. Utfallet blir til i en møterekke der vanlige partimedlemmer bestemmer. For dette får KrF-leder Hareide mye ros. Men før vi faller over ende i begeistring og beundring, kan det være fornuftig å tenke gjennom hvorfor Hareide har valgt denne framgangsmåten. Den viktigste er at han ikke hadde noe gangbart alternativ. Hans idé om samarbeid til venstre var så radikal at den bare kunne overleve gjennom rask og direkte forankring. Hareide måtte overtale partiets medlemmer ansikt til ansikt for å ha noe håp om å vinne fram.

Den beskrivelsen er ingen kritikk, bare et forsøk på å si noe om det politiske terrenget som KrF befinner seg i. Der er politiske sannheter hogd i stein, og den som kommer ned fra fjellet med nye steintavler, blir møtt med dyp skepsis. Derfor fortjener Knut Arild Hareide ros for sitt politiske mot. Han kunne fulgt den slagne landevei til Jerusalem, Erna og Siv, og vært trygg på sin posisjon og sitt ettermæle. I stedet har han helt bevisst tatt steget ut i en situasjon der det er stor mulighet for at han selv blir taperen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er helt uvanlig i norsk politikk. Det skjer praktisk talt aldri lenger at partiledere aksepterer åpne politiske situasjoner. Alle landsmøter er rigget og preparert som en hyllest til lederen og fellesskapet. Det hender selvsagt at opposisjonen får et og annet magert kjøttbein som tegn på at demokratiet lever. Men går vedtakene mot partiledelsen er det gjerne i marginale spørsmål, og de blir sjeldent fulgt opp etterpå. En gang imellom må partiledelsen tvinge landsmøtet til lydighet, som den gang SV-toppene dikterte fram en avstemning til støtte for norsk bombing i Libya.

Om vi ser bortenfor fjell og fjorder er ikke et samarbeid mellom kristendemokratiske og sosialdemokratiske partier noe merkverdig. Akkurat nå er f.eks. er Angela Merkels kristendemokrater i en koalisjon med det tyske sosialdemokratiet. Det er bare i Norge at mellompartier som Venstre og KrF føler de risikerer sitt hjerteblod og dyd bare de blunker til venstre. Atferden har vart så lenge at den minner om en nevrose.

Poenget er kanskje at KrF egentlig ikke er noe kristendemokratisk parti i europeisk forstand. KrF er ikke et parti for kristne i Norge, men for en fraksjon av de troende. Særlig for bedehusene og andre som oppfatter seg som mer inderlige og mer personlig kristne enn de øvrige troende. For disse menneskene er den økende sekulariseringen – som har pågått i mer enn hundre år – et endetegn. Og ikke noe parti tillegges mer ansvar for sekulariseringen enn Arbeiderpartiet.

Disse kjernetroppene mener også at det er lettest å bevare sitt alternative univers – milliardene til trossamfunn, kirker, kristne friskoler, misjonen osv. – gjennom de vanlige og trygge avtalene med borgerlige partier. For når det kommer til et stykke er ikke KrF-politikerne særlig annerledes. Akkurat som Sp må ha noe til bøndene og distriktene, må KrF ha store summer til den kristelige infrastrukturen. Havesyke og tilgang til offentlig betalte stillinger følger alle politiske farger.

En kort stund så det ut til at KrFs åpne politiske prosess skulle få rulle av sted uten innblanding eller utlagte snubletråder. Det ble med drømmen, for maktpolitikerne sitter ikke stille og ser på det som flyter forbi. Strømmen må reguleres. Statsminister Erna Solbergs mange og motstridende uttalelser og initiativer vitner om dyp bekymring for et mulig tap av makt. I det ene øyeblikket framstiller hun Hareides metode nærmest som et statskupp, i det neste vil hun endre abortloven for å gjøre seg lekker. Internt i KrF får hun hjelp av tillitsvalgte med smarte tellemetoder. Alt er hentet fra et urgammelt, politisk manus som har tittelen «Min makt er større enn din makt».

Knut Arild Hareide har nå sympati langt utover sin vanlige hjord. I deler av venstresida pågår nærmest en vekkelse. Et eksempel er Klassekampens Mimir Kristjansson som nå reiser rundt med foredraget «En ateist forsvarer den kristne kulturarven». Hva skal Hareide med fiender når han har slike venner?