Lotte lever med kreft: – Livet blir aldri som du har tenkt uansett

– Det høres jo kanskje litt flåsete ut når jeg sier det sånn, for det er jo ikke akkurat kjekt å ha kreft, sier Lotte Klittby og smiler.

Den svenske kvinnen, som har levd størsteparten av sitt voksne liv i Stavanger, sitter i sofaen i huset hjemme på Storhaug.

Håret er kort som et resultat av behandlinger og medisiner, og på venstre arm har hun en støttestrømpe for å hindre at armen skal hovne opp på grunn av lymfødem. Hun er litt trøtt som følge av medisinene hun går på, men har i stor grad sluppet unna senskader etter kreftbehandling.

– Ja, jeg har jo mistet brystene, da. Men det telles kanskje ikke som senskade. Det er vel heller en konsekvens, sier hun og ler, før hun legger til:

– Galgenhumor er viktig for meg. Å kunne le av elendigheten, liksom.

Les også: Håper å samle inn en halv million kroner

– Ikke bare elendighet

Men det er langt fra bare elendighet i livet hennes. Faktisk føler hun at det har kommet noe godt ut av sykdommen.

– Jeg skulle jo ønske jeg ikke hadde kreft. Men for meg har det også ført med seg mange fine ting. Jeg har lært meg å leve i nuet og sette pris på de små tingene på en måte jeg ikke gjorde da jeg var frisk. Jeg er så glad i de helt vanlige tingene, for det er virkelig så mye å være glad for, sier hun.

Les også: Vil etablere nytt kreftsenter i Stavanger (RA+)

Ingen vits i å spekulere

Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner, og bare i 2016 fikk 3371 kvinner brystkreft. Oktober er Rosa sløyfe-måneden, en måned som retter oppmerksomheten mot denne kreftformen for å vise solidaritet, spre informasjon, øke kunnskapen og støtte brystkreftforskning. I år ble aksjonen arrangert for 20. gang, og årets tema er senskader, som minst én av tre kvinner sliter med etter behandling. Siden 1999 er det bidratt med over 220 millioner kroner til Rosa sløyfe-aksjonen.

På Storhaug forteller Lotte om hvordan det påvirket henne for fem år siden da hun fikk påvist brystkreft, men hvordan hun nå ikke lenger er redd for døden. Det fantastiske teamet på Brystkreftavdelingen ved SUS, med Marius Stensland i spissen, har vært, og er, en veldig viktig del i den prosessen.

Les også: Skaper møteplass for kreftrammede

Endret synet på livet

Hun forteller også om hvordan hun, for det meste, klarer å la være å tenke på alt det negative, og hvordan diagnosen på mange måter har endret hele hennes syn på livet.

– Det er ingen vits i å spekulere i ting jeg ikke vet svaret på, eller ting som, forhåpentligvis, ligger langt fram i tid. Så det er bare å legge vekk de tankene, for de leder ingen steder. Jeg velger å være her og nå i stedet. Jeg kan ikke gjøre noe med at jeg har kreft, men jeg kan velge hvordan jeg forholder meg til det, sier hun.

– Livet er her og nå, deg og meg i sofaen. Små øyeblikk. Det som skjedde i sta har vært, og hva som skjer i morgen vet jeg ikke noe om.

Hun får ofte kommentarer på at hun takler livet med sykdom på en positiv måte. Men hun har alltid vært en optimist – det er bare sånn hun er.

Men hun har også opplevd mørke stunder. Blant annet da hun fikk diagnosen for snart fem år siden. Da slet hun med en følelse av maktesløshet. I tillegg var hun redd for å dø, og hun beskriver det som grusomt å kjenne hvordan «det kryper i hele kroppen».

Les også: – Hadde det ikke vært for kreftforskning, ville jeg ikke levd i dag

– Det er jo veldig tungt når du får en diagnose du ikke kan gjøre noe med. Du føler deg ganske hjelpeløs, og det er ingen god følelse å ha. Det hadde vært veldig tungt om jeg ikke hadde klart å komme meg ut av det, men det jeg har lært er at når jeg blir trist og ting blir mørkt, så tillater jeg meg selv å være der. Jeg setter på musikk og gråter og får det ut. Jeg er ikke sint, og jeg synes ikke det er riktig å bruke ordet «urettferdig». Når ting blir mørkt kjenner jeg mest på en sorg, men sorg er ikke en farlig følelse. Dessuten tror jeg det bare er sunt å gråte litt, sier hun.

Les også: Hvordan skulle de forberede barnet sitt på at pappa kan dø?

– Vet jeg aldri vil bli frisk

– Nå har jeg hatt kreft i fem år, og jeg har lært meg å leve med det. Det er jo en del av livet til veldig mange, og jeg ønsker å vise at det går an å leve et fint liv selv om du har kreft, legger hun til.

Klittbys sykdom startet i høyre bryst, før det spredte seg til lymfeknutene på venstre side.

Senere utviklet det seg til kreft i huden.

– Jeg vet jeg aldri vil bli frisk og at jeg må gå på medisiner så lenge jeg lever. Foreløpig holder kreften seg «utenpå» kroppen, men jeg har fått beskjed om at det kommer til å komme inn i kroppen etter hvert. Men jeg må jo bare ta én dag av gangen.

Klittby jobber 60 prosent med administrasjon i firmaet Hey-Ho Let’s Go, og hun roser arbeidsgiver og kolleger for støtte og tilrettelegging på arbeidsplassen.

– Jeg er så heldig at jeg får lov til å styre dagene mine selv, og jeg kan komme og gå som jeg vil, sier hun, og forteller at hun hele tiden har vært åpen med sine kolleger om sykdommen.

– Jeg vet at de tenker på meg og er med meg i dette, og det er veldig godt å ha den støtten. Jeg er veldig takknemlig, for det er jo ikke en selvfølge å ha en arbeidsgiver som er så velvillig innstilt, sier hun.

Les også: Gir 127 millioner til kreftforskning

Undersøkelse

Ifølge en undersøkelse blant Brystkreftforeningens medlemmer i 2018, kom det fram at en av tre som får senskader etter brystkreft har falt ut av arbeidslivet. Videre sier 71 prosent at arbeidsgiver har vist forståelse for nedsatt arbeidsevne, men bare 58 prosent forteller at arbeidsgiver har tilrettelagt.

34 prosent opplever at arbeidsgiver ikke har tilrettelagt i det hele tatt, og en av tre (33 prosent) har vært helt åpne til både arbeidsgiver og kolleger om senskadene.

Så lenge Lotte føler seg som nå er det uaktuelt å ikke jobbe. Hun mener bestemt det holder henne litt friskere, og hun synes det er deilig å kunne leve et normalt liv.

– Jeg har relativt mye energi, jeg har ikke vondt noe sted og hjernen fungerer som den skal. Så jeg vet ikke helt hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke fikk jobbet. Jeg har vært heltidssykemeldt tidligere, og da trengte jeg det virkelig, men nå hadde det ikke vært bra å bare være hjemme, sier hun.

Les også: Flere kan slippe cellegift

Siste fra

Rekker ikke tenke på sykdommen

Jobb er også et slags «fristed», forteller hun. Der er det så travelt at hun ikke rekker å tenke på at hun er syk. Og hun er glad for at hun ikke blir behandlet som en pasient av kollegene.

– Jeg er jo ikke kreft. Jeg har kreft, men den henger liksom bare på. Jeg vil jo ikke definere meg som kreft. Det er ikke det at jeg fortrenger det, men den bare er der, liksom. Og når den først er der vil jeg gjøre det beste ut av det, og leve så mye jeg kan, sier hun.

– Livet blir kanskje ikke helt som du hadde tenkt når du får denne sykdommen. Men livet blir jo aldri som en hadde tenkt uansett, sier hun og smiler.

Artikkelen ble først publisert av Dagsavisen.no.