M.I.A. mellom to verdener – Kultur

Dokumentarfilmen «Matangi/Maya/M.I.A» vil for mange være en åpenbaring rundt en popstjerne som er så mye mer enn bare det, og derfor er filmen også noe langt mer enn en musikkdokumentar. Når M.I.A. er blitt et ikon innen musikk, mote og aktivisme er det også fordi hun som flyktning, immigrant og aktivist alltid har en aura av kontroverser rundt seg. Det fanger filmen opp enten M.I.A. – eller Maya som hun kalles blant venner – liker det eller ikke.

Les også: «Empathy»: Eberson og Eberson: Sammen er de sterke

Filmskaper

– Jeg leter nok bevisst etter folk som ser det jeg forsøker å gjøre og løfter det fram på en seriøs måte, derfor var det naturlig å overlate denne filmen til Steve, sier hun om sin gamle studiekamerat Stephen Loveridge, som opprinnelig skulle lage en film om platen og turneen «Maya». Men tilfeldigvis hadde han alt det materialet M.I.A. hadde av seg selv, fra en barndom og en ungdom da hun drømte om å bli filmskaper, i sin varetekt. Det var filmskaper hun skulle bli, ikke musiker, da hun kom inn på prestisjekunstskolen St. Martins i London.

– Jeg startet nye prosjekter hele tida, men hadde ikke penger. Jeg gikk på sosialen, jobbet et par dager i uka i butikk, men det strakk aldri til. Jeg hadde heller ikke noen computer på den tida, og den eneste jeg kjente i hele verden som eide en computer var Steve. Det var en grunn til at vi ble venner, sier hun til Dagsavisen, og legger til: – Min inngang til film generelt var egentlig så enkel som å bruke kameraet hele tida og filme det som skjedde hjemme hos oss. Det ble en slags terapi for meg og familien.

Saken fortsetter under bildet.

Tamiltigrene

M.I.A. kom til London fra Sri Lanka da hun var 11 år gammel sammen med moren, søsken og en rekke andre familiemedlemmer. Men faren ble igjen, som en av grunnleggerne av Tamiltigrene som kjempet for en egen tamilstat. Hans rolle i den blodige borgerkrigen som toppet seg med regjeringsstyrkenes utslettende angrep i 2009, som betegnes som et folkemord.

– Alle filmopptakene fra den tida ble gjemt bort, og det er der Steve kommer inn i bildet, sier M.I.A.

– Han fikk til og med fikk lov til å komme hjem til meg. Før han hadde ingen av mine venner noensinne fått lov til å gå over dørstokken, og da var jeg blitt 19 år. Jeg forklarte aldri hva bakgrunnen min var, jeg valgte heller å lyve og innbilte alle at jeg var fra Trinidad og at jeg hadde en helt normal familie. Men sannheten er at hjemme var det kaos, og Steve har vært veldig hensynsfull i måten han har brukt filmopptakene på. Jeg trodde aldri at dette skulle bli en del av filmen, men det gjør jo historien rikere, sier hun.

Les også: Disse filmene bør du se på Film fra Sør 2018

Kjølig

Om hun mener det er noe annet. M.I.A. var ikke udelt glad for at barndommen hennes, forholdet til faren og Sri Lanka og hennes egne opptak har fått så stor plass i filmen. Etter premieren i Sundance kjølnet forholdet mellom M.I.A. og Loveridge betraktelig. Da Dagsavisen møter dem sammen i Berlin er atmosfæren mellom de to nære vennene spent, for å si det diplomatisk. Men begge anerkjenner den andres innfallsvinkel.

– Det var verdt det, sier Loveridge. – Det var viktig å lage en objektiv film uten at Maya selv hadde noen innflytelse over materialet. Hadde Maya vært en del av prosessen med å utvelgelsen ville vi fått en helt annen film. Men det var nervepirrende å skulle vise henne filmen første gangen, sier han.

– Da jeg så filmen ble jeg irritert. Jeg innrømmer det. Som at Steve har tatt med en scene hvor bestemoren min forteller meg historien om da hun sitter i en rickshaw som blir rammet av en bombe og jenta som sitter ved siden av, som er 15 år, blir drept momentant da hun blir truffet av en lastebil. Bestemoren min er 75 år, og hun overlever. I filmen er hele hennes reaksjon på dette kuttet ned til en setning, «sånn er krig». En annen sekvens er et opptak med onkelen min som snakker om seksuelle overgrep mot kvinner. Han har jobbet for Amnesty i 20 år, og er en av de fremste dokumentaristene av vold mot kvinner og av drap på kvinner, og den lille sekvensen i filmen er på ingen måte representativt for all den horroren han har sett og opplevd. Han har fotografert, tatt hånd om de skadde eller fjernet likene og vasket etterpå. I filmen er det bare et bilde av ansiktet hans. Disse øyeblikkene og flere andre i filmen skjuler langt mer vidtrekkende historier enn det som kommer fram, fastslår M.I.A.

Les også: Ella Marie og ISÁK: Norges neste internasjonale musikkbragd

Hun forteller om en turbulent tid da alt handlet om å få familien til å henge sammen mens faren var i borgerkrigens fremste frontlinje, noe hun senere har snakket mye om når hun har forsøkt å få verden til å forstå hvilke forhold befolkningen og opposisjonen nord på Sri Lanka levde under.

– Med tid og stunder kom livet til meg også, og det at faren min kom tilbake til oss i London gjorde at ting falt på plass, for en stund. Jeg hadde egentlig aldri noe imot faren min. Alt var komplisert og hans situasjon var vanskelig. Da jeg dro tilbake til Sri Lanka i egen person var det ikke så mye for å finne ut hvem faren min var, men hvem jeg selv var, sier M.I.A.

Saken fortsetter under bildet.

Tonnevis med film

«Matangi/Maya/M.I.A» er basert på 700 timer med opptak som M.I.A. alene står bak, og i tillegg kommer filmopptak, intervjuer og konsertopptak som ble funnet gjennom å kontakte festivaler og TV-stasjoner og annet. Loveridge mener det utgjør et par hundre timer i tillegg.

– Det var kort sagt tonnevis av film, og det gir selvsagt hundre muligheter og innfallsvinkler til hvordan man skal fortelle en historie som dette. Her er personer og detaljer i Sri Lankas historie, i farens historie, immigranthistorien og det politiske bakteppet som aldri fikk plass i filmen. Den bare skraper i overflaten, men målet var å skape et narrativ som er logisk og som viser Mayas reise fra hun var liten til den personen vi ser på TV og på scenen i dag. Når du ser filmen ser du hvordan hun trer fram fra skyggene, som når hun konfronterer Sri Lankas forsvarsminister med hvorvidt han var en krigsforbryter eller ikke, sier Loveridge.

M.I.A. selv mener at Loveridge var den eneste som kunne fylle ut gapet mellom to verdener, et gap hun forsto var der allerede i kunstskolens abstrakte forestillinger og realismen som lå i det hun filmet og senere det hun ville få fram gjennom musikken.

– I 90-tallets London var det så mange grupper som ikke kom til orde, og det var grunnen til at jeg ville bli en filmskaper, eller i det hele tatt fortelle historier fra min vinkel. Det vi hadde den gangen var i høyden TV-serier som «Buddha Of Suburbia» basert på Hanif Kureshis bok «Bydels-Buddha», altså filmer og serier om andregenerasjons indiske immigranter i London. Men jeg var annerledes og jeg visste det. Jeg passet ikke inn i det, og det var viktig å bli hørt. Jeg forsøkte å bruke dette da jeg kom inn på kunstskolen, men det var vanskelig fordi det lå en forventning om at alt skulle konseptualiseres. Det handlet lite om virkeligheten, sier popstjernen bak titler som «Bad Girls», «Born Free» og «Paper Planes», sanger som senere skulle vise M.I.A.s virkelighet for all verden.

Les også: «Matangi/Maya/M.I.A.»: Rasende og unik

Super Bowl

2000-tallet ble hennes, og for en god stund var hun en av klodens mest innovative artister, blant annet sammen med Madonna i samarbeidet om «Give Me All Your Luvin’», et samarbeid som for øvrig tok en brå slutt da M. I. A. i 2012 viste fingeren til kamera under den berømmelige pauseopptredenen under Super Bowl-finalen i USA.

– Jeg fikk det vanskelig i USA etter det. Konsekvensene var så mye større enn jeg hadde forestilt meg. Det var som å få de føderale myndighetene, alle sportssponsorene og Madonna etter meg samtidig. Men noe jeg har skjønt etter å ha sett dokumentaren om meg selv er hvor mye støtte jeg faktisk hadde der ute, fra fans og medier og andre som jeg ikke greide å fange opp den gang. Det er en omfavnelse av meg som var fantastisk og jeg følte det jo også i lang tid etterpå, sier hun, men innrømmer at hun har et ambivalent forhold til så vel tradisjonelle som nye medier, særlig de såkalt sosiale.

– Det føles som om verden går framover på grunn av teknologien og hvordan framveksten av sosiale medier. Alle kan bli hørt, samtidig er SoME grunnen til at vi får et stadig mer polarisert samfunn som gjør at flere mister fotfestet og andre igjen blir bannlyst. Da jeg begynte å lage musikk i 2003 var alt annerledes, utfordringen lå i etterslepet fra 11. september som bidro til å sette enkle og brutale merkelapper på folk i motsetning til hvordan rasismen på 1980-tallet da jeg kom til England bunnet i eldre forstillinger. Etter 2001 så alt annerledes ut. Enten var du med eller så var du mot, og var du mot ble du stemplet som terrorist. Jeg lot aldri de tingene definere meg den gangen. Alt skifter uansett så raskt, og det er grunnen til at jeg heller ikke i dag lar merkelappene klistre seg til det jeg gjør.