[ad_1]
MUSIKK
Fremdeles unik. Betraktelig mer moden.
Publisert:
5
ALBUM: POP
Robyn
«Honey» (Konichiwa/Universal)
Man kan bruke minst fem hundre ord for elektronisk, og vel så mange ord for bittersøtt for å beskrive «Honey».
Ingen av dem vil være presise nok.
Robyns første album på åtte år har ingen like umiddelbare og overveldende hitpåler som 2010 bød på. Det er fordi albumet oppfører seg som helheten formatet ber om. Låtene lister seg nesten umerkelig over i hverandre, med en indre utvikling gjennom tekstene og – i ett tilfelle – en direkte overlapping musikalsk.
Slik kan formateringen av låtrekkefølgen sees som en lang sorgs vei mot katarsis. Det begynner med fravær av noe og noen, og ender i et «never gonna be broken hearted ever again». I seg selv ikke noe nytt i Robyn-sammenheng. Ingen klarer som henne å kanalisere lengsel og ensomhet inn i popmusikk, uten at det blir forutsigelig nostalgisk svermeri.
les også
Konsertanmeldelse Dagny: Festens midtpunkt
Her tar hun det derimot lenger, der hver låt på sitt vis viderefører restsmerten fra forrige. Alle er ikke like essensielle på egen hånd, men sammen har de en veldig styrke.
Trommemaskinene er som oftest programmert til betonte skarp- og basstrommeslag. Enslige synther diskuterer seg i mellom om de ikke bråker litt for mye. Robyn selv legger vokalen i så mange lag at det kunne vært vel så interessant å høre plata a cappella. Neddempet og mørkt, men alltid i takt med Robyns primærkrav til poplåten: Kjærligheten, klubben og outsiderfølelsen. Noen låter er like umiddelbare. Like fullt kan hennes forkjærlighet for pophistorien og dragning mot nittitallets til tider atonale klubbmusikk være en utfordring for enkelte. I disse ører er det forfriskende.
les også
Låtanmeldelse: Robyn: «Missing U»
De personlige historiene som ligger i bunn kan og bør man dypdykke i på egen hånd. Det gode, og direkte massive tilfanget av tidlige lanseringsintervjuer skaper et godt bakgrunnsbilde. Spesielt i New York Times’ portrett, som sendte en journalist til Stockholm for å intervjue 39-åringen (hvis noen lurte på hvor stor hun er internasjonalt). Og fikk historien om tittellåtens brokete, nesten umulige reise fra rulleteksten midtveis i «Girls» sin siste sesong til den versjonen som er her. Hvordan den har blitt spilt inn på ny og på ny, i ulike byer, til ulike tider av døgnet og med nye arrangementer. I stadig jakt på den perfekte versjonen. En fortelling som like gjerne kan være en metafor for måten man skal lytte til «Honey» på.
For i motsetning til de umiddelbare hitparadene på de ulike «Body Talk»-EPene, må man beregne mer tid med denne utgivelsen. Visstnok har honning både legende og antiseptiske kvaliteter. Heldigvis har «Honey» de samme egenskapene.
BESTE LÅT: «HONEY»
Her kan du lese mer om
Source link
