[ad_1]
4
Guns N 'Roses
Konsert
Hovin Valley 19. juli
Ikke godt å if om det skyldes turnelivet eller om det var hetebølgen i Oslo, men han ser faktisk sliten og rødmussede . Axl Rose. Med kritthvite tenner i kontrast. Sign in with Facebook Sign in with Google å klage på. Guns N 'Roses trenger ikke noen nærmere introduksjon. Man skjønner fort hvorfor mange betalte så mye for å stå her alle disse timene. Alder og rødmusset ansiktsfarge til tross, drivet og samspillet som kollektivt manes fram er kolossalt, og evner å omgjøre selv denne anmelderen til å kjenne på sin indre harryrocker for noen timer. Insisteringa på å presse ut hverertige klump av energi er så inderlig, og fra hjertet – eller skyldes det bare and kolossalt ego? ,,, Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle Valle. Og når åpningsriffet på "Sweet Child O 'Mine" klines over betongen, og selv om "Welcome To The Jungle" introducts med in nesten kriminell eviglang gitarrunk, så må man innrømme at debt er jo tøft da. Det er noe som eat kan like, noe som likevel når bredt – ja selv også ut til snauskaller (ja, jeg traff noen).
Det sies at man ikke skal gjøre cover av klassikere, spesielt ikke når det er mer sjans for å føkke det opp – noe det oftest er – ing at man evner å sea opp med at sea original vri. Paul McCartneys Bond-låt "Live and Let Die" g å å g g g g g g g «G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G G. Det her er gitarporno. Siste time før slutt, kommer også selve 'coveret av cover', i den ulovlige gjenskapelsen av Pink Floyds 'Wish You Were Here', forresten før også fortærer Soundgardens 'Black Hole Sun' over Oslos vakre østkant.
Kompisen peker: "Se dobbeltgitaren. Helvete ass. Ja-nei, jeg kan ikke if noe sea enn "helvete ass" selv. Ja, debt and faktisk in dobbeltgitar og jeg ser den med øyne ome. Og det å skrive denne anmeldelsen uten å nevne luftgitar, er jo ikke mulig. Så her er den nevnt. Uten is jeg gidder å if noe som helst utover det, enemy of the go of veit. Analysis av teknisk gitarspill er noe ingen bør bry seg om å lese, utover den veldig macho beskallede gjengen som forsøkte å metooe litt for hardt i den trange og svette ølkøen jeg brukte altfor lang tid av livet på stå i.
Likevel, det in the forensic game strategisk dramaturgi når alle beste karamellene ligger i bånn, og spilles ut den siste timen.
Følg Dagsavisen Nye Takter on Facebook!
eat riff – man begynner jo lure, hvorfor velger man å gjøre så mange cover, når du har så mange egne hits i katalogen? Det smaker godt, men jeg klarer meg også helt fint uten GNR-versjonen av Knocking on Heavens Door. Er k er Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Sl. Gitarene knurrer og murrer. Og dirrer, ikke minst. I øregangene
Men innimellom drønnet av cover er eksempelvis "Sweet November Rain" in liten høydare, der Rose får leke litt Elton John på pianoet. Signaturstilen har gjort gjengen på scenen til slike mytiske appear at the Gorillaz, møter ensemblet i Sin City for lengst, noe som gjør denne seansen litt mer magisk å overvære. In the mean time, it is possible to say that it is in the right direction of the person who is Axl Rose, som begynner å avta igjen word siste halvtimen – før han plutselig bare ikke har noen.
på. "Madagaskar" prydes av kledelige harryrøde flammer som det også tar maks av på. Men hatten er for lengst av. Og med "Paradise City" som finalelåt, så er deter "bra godt, det", som man sier.
Source link
