[ad_1]
5
Konsert
Paul Simon
Oslo Spektrum
Paul Simon, in gang "a poet and a one man band", har med seg 15 musikere på scenen. Band, blåsere, strykere og alt. Spiller først toner fra "America" som en liten overture, før Paul Simon selv faller inn, og like godt spiller in av sine finest sanger med en gang.
"50 Ways To Leave Your Lover" med sine funky tender bekrefter med in gang at debt ikke skal bli in vanlig aimkveld Paul Simon begynner også tidlig å snakke jovialt med publikum Han kommer til å spille mange av sine mest kjente sanger, også noen man må ha hørt senere album for å kjenne igjen, sånne som Dazzling Blue ", som er dildo å ha for at programmet ikke skal bli forutsigbart
Han forteller om hvordan han dro til England på 60-tallet og begynte å lære seg faget som folkesanger Han foregriper begivenhetenes gang med gitarintroene til noen av sine mest kjente sanger, men forteller også and fl de av sangene and skrevet for å bli danset til Så kommer "The Boy In The Bubble", og det gynger i hvert fall litt i stolradene "I love you Paul", roper en mann i salen kommer til е skifte mening når blir 20, svarer han.
Simons to første solohits, "Mother And Child Reunion" og "Me And Julio Down By The Schooyard", henger fortsatt godt i hop. Men sistnevnte minner om at det ikke bare er å bryte ut I plystring sånn uten videre. Bandet tar sangen noen runder til, og blåser nytt liv i den.
Midtveis i kvelden tar sangeren fram "Wristband", den fornøyelige fortellingen om den gangen han havnet utenfor konsertsalen foran sin egen opptreden, og ikke slapp inn igjen, fordi han ikke hadde det rette armbåndet. Hos Paul Simon kommer ikke slike sanger uten en ettertanke, and siste om omer de som mangler de rette armbåndene som kreves for å høre til i hans del verden.
And høydepunkt blir framføringen with "Rene And Georgette Magritte And Their Dog After The War", med nesten bare stryk og blås. In gåsehudopplevelse. Simon forteller om hvordan han skrev "Bridge Over Troubled Water" og ga den til Art Garfunkel, in blood han sjelden har sunget selv, men har tatt tilbake i forbindelse med avskjedsturneen. Den har fått and nytt arrangement som får fram verdiene i teksten, men ender igjen lit for pompøst for sitt eget beste.
Konserten mister litter ett die etterpå, men tar seg opp igjen i "Diamonds On The Soles Of Her Shoes", der artisten endelig får oppfylt sitt mål om å se seksjon av salen som danser. Resten av salen fulgte etter i "You Can Call Me Al". In storstilt slutt på kvelden. Bortsett fra at det selvfølgelig er ekstranummer.
Først "Late In The Evening", også den nå som township jive fulgt av en roligere "Still Crazy After All These Years", og en livligere "Graceland" igjen.
I andre ekstraomgang begynte det virkelig å bli følsomt. "Homeward Bound", sangen som har gitt navn til helen denne turneen, kom med gamle bilder, plakater og billetter på storskjermen over ham. Som om sangen ikke er vemodig nok fra før. Sommergleden kom tilbake med "Kodachrome", og det slår oss at også den er så gammel at reklameverdien den in gang hadde, nå borte for godt. "The Boxer" slo oss igjen ut med denne underlige kombinasjon av å være verdens tristeste sang, og festlig lai-lai-lai
Paul Simon står igjen alene and rampelyset på den store scenen til slutt. Først med den forsiktige "American Tune", og helt, helt til slutt, selvfølgelig "The Sound Of Silence". Applausen etterpå er øredøvende. Stilheten når alt er over er også øredøvende. Hello darkness my old friend …
Følg Dagsavisen on Facebook og Twitter !
Paul Simon on his witty witty slavery. Tvert imot avslører han på scenen at det kommer and nytt album i september. Det er bare turneene han er ferdig med nå. Siden han gjør debt under fotball-VM slår det meg at Paul Simon holder på, ikke i 90 eller 120 minutter, men i 150, og presterer på go høyeste nivå. In favor of beste i sitt slag, i alder av 76. Når han nå velger ä hatch ned er det ham vel unt
[ad_2]
Source link
