[ad_1]
TV
Minst like velslipt som boken den er basert på.
Publisert:
«My Brilliant Friend»
Amerikansk/italiensk dramaserie i åtte deler
Premiere mandag 19. november på HBO Nordic
Nye episoder mandager
MED: Elisa del Genio,Ludovica Nasti, Margherita Mazzucco, Gaia Girace
REGI: Saviero Costanzo
Hvordan gjør man en av de mest populære og vellykkede litterære fortellingene de siste årene om til en like vellykket TV-serie? Vel, HBO har en del erfaring på området. Selv om de fleste kanskje har glemt at Game of Thrones en gang bare eksisterte i hodet til leserne til George R.R. Martin. Uten sammenligning for øvrig.
Psevdonymet Elena Ferrantes sin Napolikvartett er for øvrig betraktelig mer filmatisk i sin litterære grunnstilling enn Martins drager og dauinger i Westeros.
Det betyr ikke at HBO har gjort det lett for seg selv, snarere tvert imot.
I samarbeid med blant annet den italienske TV-kanalen Rai Fiction har de spilt inn «Mi briljante venninne», som den jo heter på norsk, i et enormt spesialbygget filmsett i Italia. Med kun italienske skuespillere. Der bygg og klær er akkurat så betongbrune og grå som man har lest, og sollyset akkurat så gult som bare en barndom kan minnes. Selv en som ikke drives av nostalgi.
De som har lest bøkene, og det er en del, kommer til å kjenne seg igjen. De som ikke kjenner historien, vil angre på at de ikke har lest tidligere, men la seg fange av framstillingen av Lila som mestrer alt den forsiktige fortelleren Elena vil, bare bedre, raskere og flinkere. Selv om hennes familie ikke har de samme ressursene til å sende henne gjennom det italienske utdanningssystemet.
De fire første episodene er jublende bevis på hvordan god historiefortelling kan gjenskapes like godt som film, og kanskje oppleves vel så sterkt, om enn annerledes brennende fra en skjerm. Bildene får dvele og fortelle uten for mange overforklaringer.
Forstaden til 1950-tallets Napoli er bittesmå leiligheter med altfor mange barn, foreldrevold og innerøyking. Fullt av absurde trusler om at man ikke får lov til å gå på skolen og generelle elendige økonomiske forhold som i alle fall forklarer hvorfor folk drikker. Men ikke unnskylder hvorfor de oppfører seg som noen overdramatiske og hensynsløse nek når de gjør det.
Sosialrealismen er detaljrikt gjennomført, presentert i et uvanlig behagelig tempo. Slik man kan merke at andre europeiske serier som «Babylon Berlin» og «Le Bureau» gir både seerne og historien armslag og pusterom. Tidsbildet framstår som så ekte at man begynner å tro at historien nesten er sann. Samspillet mellom de to unge venninnene i hovedrollene er troverdig og mektig. Det er nesten skremmende å tenke på at skuespillerne, både som barn og ungdom, er som debutanter å regne. Kameraføringen, der man følger blikket til jentene er nær og varm. Max Richter har laget et helt riktig og minimalistisk strykerdrevet lydspor. Om man skal trekke for noe må det sies at voiceoveren er for litterær og nærmest pretensiøs. Selv om den er fra boka, og selvsagt nydelig velformulert.
Likevel føles den noe overforklarende og omstendelig. Det er pirk i en serie som til de grader klarer å formidle et lite nabolag som et helt samfunn, og et vennskap som to identiske, men likevel fullstendig forskjellige liv.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
Her kan du lese mer om
Source link
