Vi har prøvd PlayStation Classic

OSLO (PressFire.no): I 1998 hadde jeg tjent fedrelandet i ti måneder og satt igjen med noen kroner for innsatsen. I forsvaret hadde dødtiden blitt brukt på en PlayStation-konsoll og «Gran Turismo» og vekket nytt liv i en latent lidenskap for spill.

Fra barndommen vokste jeg opp med VIC-20 og Amstrad CPC 6128 før jeg klarte å grine meg til en Amiga 500.

Det ble mange år med Commodore og et vell av fantastiske spillopplevelser – noen som har vært med på å forme smaken min i dag.

Slik ser den ut ved siden av originalen.

Riktig produkt til riktig tid

Men etter at giganten falt og pc tok stadig mer over markedet sto jeg utenfor, og som ung voksen med egne regninger var det urealistisk å holde tritt med pc-markedet.

Derfor var PlayStation riktig produkt til riktig tid da jeg for siste gang reiste fra Sola Flyplass med noen tusenlapper i dimmepenger. Veien gikk via spillbutikken Spider-Man i Stavanger, hvor jeg kjøpte en ny PlayStation med valgfritt spill – «Final Fantasy VII» eller «Descent»?

I dag er det nærmest ubegripelig at jeg gikk for sistnevnte, og jeg angret vel allerede etter noen timer. Japanske rollespill var helt nytt for meg, men konsollen ble også min inngang til sjangeren.

PlayStation representerte ikke bare en liten revolusjon i spillbransjen – godt hjulpet av mye lagringsplass og «banebrytende» 3D-grafikk – men også en renessanse for min interesse i spill.

Snart hadde jeg både spilt «Final Fantasy VII», «Final Fantasy VIII», «Final Fantasy IX», «Final Fantasy Tactics», «Xenogears» og «Vagrant Story».

For undertegnede ble de neste årene var som en kulturell revolusjon for interaktiv underholdning.

Konsollen har for lengst fått klassikerstatus og blir i spillhistorien ansett som en av de største suksesshistoriene noensinne.

Sin egen fiende

Men det som skapte konsollen, en mer voksen profil og 3D-grafikk, er også achilleshælen når vi nå får prøve Sonys lille hyllest til seg selv.

Det er ikke til å komme unna at de todimensjonale spillene fra Nintendo sitt bibliotek fra åtti- og nittitallet har eldes langt bedre enn tidlige 3D-spill.

Der «Super Mario Bros», «Secret of Mana» eller «The Legend of Zelda: A Link to the Past» fremdeles er sylskarpe og fremdeles både sjarmerende og vakre, er 3D-spillene i PlayStation Classic vanskeligere å sette pris på – selv med nostalgibriller på.

Navigering i 3D-miljø var på den tiden også ofte ganske klønete, spesielt før analogstikkene kom.

Hvor er juvelene?

Men elefanten i rommet er også at biblioteket er snålt sammensatt fra et historisk perspektiv, samt at det er ganske åpenbart at den vesle konsollsamlingen kunne kommet bedre ut med et annet utvalg.

Fra et historisk perspektiv er det rett og slett merkelig å ha en PlayStation-hyllest uten spill som «Wipeout», «Gran Turismo», «Tomb Raider», «Tony Hawk’s Pro Skater» og «Silent Hill» – spill som var med på å definere plattformen.

Samlingen kunne stått i et særdeles mer flatterende grafikklys med spill som «Final Fantasy IX», «Final Fantasy Tactics», «Xenogears», «Klonoa: Door to Phantomile», «Suikoden II», «Chrono Cross», «Heart of Darkness», «Tomba!», «Worms» og «Vagrant Story».

Det er i alle fall ubegripelig at «Castlevania: Symphony of the Night» glimrer med sitt fravær.

Faktum er jo at original-konsollen er smekkfull av juveler.

Enkelte spill er nok vanskelig å sikre rettighetene til – spesielt når de eies av andre eksterne selskap som kanskje holder på å gi ut remasters eller remakes, eller når spillene har musikk som gjør det vanskelig å gi ut i 2018.

Det er likevel merkelig at spesielt «Wipeout» og «Gran Turismo» glimrer med sine fravær – spillserier som eies av Sony.

Finnes gull i gråstein

Heldigvis er det ikke helt krise – selve konsollen er flott laget og er virkelig en sjarmerende søt sak og emuleringen virker å være solid fra den vår lille testrunde, som inkluderte turer innom spill som «Final Fantasy VII», «Battle Arena Toshinden», «Metal Gear Solid», «Rayman», «Grand Theft Auto», «Resident Evil: Director’s Cut», «R4: Ridge Racer» og «Super Puzzle Fighter II Turbo».

Det må også være lov å skryte litt av fullstendig grisebanking av Erik i «Tekken 3», og tilsvarende motsatt i «Twisted Metal».

Emuleringen er kanskje litt for nostalgisk, egentlig. Spillene lugger akkurat der du husker de gjorde det før, for eksempel. Du får heller ingen muligheter til å glatte ut kantete grafikk, ingen høyere rendring av spillene, og ingen andre oppgraderinger visuelt.

På godt og vondt er det samme bilde, dog mye skarpere enn før – denne har selvfølgelig HDMI-utgang. På en diger 4K 60-tommers tv er det mange kviser og urenheter å finne, som en gammel kassetv glattet ut med mykere komposittkabler.

I pakken

At Sony har inkludert to håndkontrollere er forøvrig veldig hyggelig, selv om det hadde vært enda hyggeligere om de produserte versjonen med analoge stikker.

Disse har forholdsvis korte kabler, men er i motsetning til motparten på NES- og SNES-minikonsollene kablet med helt vanlig USB-standard. Det betyr at du kan gønne på med helt vanlige USB-forlengere om du vil.

Apropos det: Strømmen kommer via en USB-kabel som følger med – men det som ikke følger med er strømforsyning, men du kan bruke nesten hvilket som helst USB-uttak – typisk rett fra tv-en eller ved å bruke en standard mobillader.

Ellers har konsollen støtte for spilllagring via virtuelt minnekort og mulighet for å «bytte» plater når det trengs – typisk i «Final Fantasy VII» som kommer på tre plater eller «Metal Gear Solid» på to.

Du kan også stanse et spill når du måtte ønske det (med reset-knappen), for så å lagre nøyaktig der du er som en såkalt «save-state». Deretter kan du når som helst dundre rett tilbake til der du var, uten noe ventetid eller å starte opp spillet.

I motsetning til NES- og SNES-maskinene har du derimot bare mulighet til å lagre én slik save-state, men med det virtuelle minnekortet kan du selvfølgelig lagre «vanlig» så mye du vil.

Vi sitter altså igjen med en hyllest til en av verdens viktigste konsoller som fungerer helt knall teknisk, men som ikke egentlig gjør særlig ære på den historiske betydningen eller inkluderer nok spill som fremdeles tar seg bra ut i 2018.

Det sagt – den er jo fryktelig søt da.

PlayStation Classic slippes 3. desember og vil koste rundt 1300 kroner.