Anmeldelse av Michelle Obama «Min historie»: Varm og svulstig

I dag er det Obama-parets radikale motsats som residerer i 1600 Pennsylvania Avenue, og raseriet mot Donald Trump er fremdeles merkbart når Michelle Obama nå utgir boken om sitt liv.

At hun reagerte sterkt mot Trumps antydninger om at Barack ikke var ekte amerikaner er mer enn tydelig, og det virkelig gløder når hun skriver om hans mildt sagt mannssjåvinistiske holdninger.

I boken legger Michelle Obama heller ikke fingrene imellom når hun skildrer reaksjonen sin valgnatten for to år siden, da det var klart at Trump ville vinne: «Angsten hardnet til frykt», skriver hun om mannen hun også karakteriserer som en misogynist.

Det er i slike partier, når hun tillater å la engasjementet og temperamentet sitt slippe opp til overflaten, at Obama er best som forfatter. Men «Min historie» er ikke et politisk manifest, det er en ganske levende fortalt, men i overkant kontrollert, beretning om klassereisen til Michelle LaVaughn Robinson fra South Side i Chicago som ble student ved prestisjeuniversitetet Princeton, og senere en vellykket ung advokat.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

En sommerdag blir hun introdusert for jusstudenten hun skal være veileder for. Han heter Barack Hussain Obama, han er tre år eldre enn henne og han har en personlighet som hun forelsker seg dypt og varig i.

Derfra og ut er resten av historien for så vidt kjent nok. Den unge mannen med
bred erfaring fra frivillighetsarbeid staker snart ut en politisk karriere som krones med to perioder på Det ovale kontor.

Michelle Obama må finne sin måte å fylle førstedame-jobben på, og hun engasjerer seg mot overvekt hos barn, for utdannelse for jenter og andre ganske uangripelige saker.

I god amerikansk stil kan Michelle Obama bli både høystemt, svulstig og pompøs i partier, for en pietistisk norsk leser kan det minne sterkt om selvskryt når man leser om alle de prektige holdningene hennes. Det hjelper heller ikke at boken mot slutten er preget av gjentagelser.

Da er det faktisk mer interessant å lese de varme portrettene av foreldre og besteforeldre, som alle i større eller mindre grad fikk merke den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet på kroppen. Her viser Michelle Obama seg som en klartenkt og klok kvinne.

Oversettelsen er delt på to, det har muligvis gått fort og her og der har man sluppet gjennom språklige underligheter: Reverend er for eksempel en prestetittel, ikke et egennavn, «visepresidentvalgkamp» er et nytt ord for meg, og en setning som «Den vidstrakte himmelen i hjernen hans» er vel heller ikke akkurat godt norsk.

Men slike skjønnhetspletter må man kanskje bare regne med i en bok som i kjent amerikansk tradisjon er minst 100 sider for lang.